Hvorfor skal ting alltid være slik??

Nå begynner jeg å bli mektig lei av det meste. De fleste merker kanskje ikke hvor lei av ting jeg faktisk begynner å bli, fordi jeg har lært meg å skjule slikt for andre.. Har funnet ut at det er best. Fordi da slipper jeg alle spørsmålene og slikt.

Jeg trodde jeg hadde klart å komme i et forhold hvor jeg endelig kunne være meg selv 100%. Hvor jeg kunne være ærlig om hvem jeg var og hvordan jeg hadde det. Trodde endelig jeg hadde funnet et forhold hvor jeg ble akseptert for den jeg virkelig er, både med gode og dårlige sider.
Slik var det de første ukene.
Nå har det gått litt over fire måneder. Og jeg må bare begynne å holde mer og mer skjult for kjæresten min. Jeg kan ikke fortelle helt ærlig hva jeg mener om ting.
Jeg kan ikke si helt ærlig hvordan jeg har det.
Når jeg gjør dumme ting som ikke er bra for meg, kan jeg ikke fortelle det til han. Og søke trøst og støtte fra han. Fordi det drar han ned og gjør ting verre for han.
Er det virkelig slik et forhold skal være?

Alle skal ta hensyn til hva som drar han ned. Alt jeg sier og gjør som gjør livet hans vanskelig.
Men hva med meg? Hva med alle de gangene han sier og gjør ting som drar meg ned. Hvorfor skal ingen bry seg om det? Er ikke det like viktig? Greit nok at jeg er vant med å ha det vanskelig osv. Men det er ingen grunn til å gjøre det hele verre for meg.
Jeg ønsker også forståelse og trøst. Jeg ønsker også å bli akseptert som den jeg virkelig er, av den jeg elsker. Jeg vil også kunne føle meg trygg på kjæresten min..

Men nå har jeg jo funnet ut at alt bare er min skyld. Det er jeg som ødelegger forholdet fordi jeg er dum, ubrukelig og ikke klarer en dritt. Det er ikke rart at jeg virkelig hater meg selv heller da..
Jeg burde snart begynne å innse at jeg er "lost case". Ingen kommer til å klare å holde ut med meg. Det går bare noen uker, så får de nok og begynner å endre seg og oppføre seg dårlig mot meg. Det er ufint.
Jeg gjør ikke sånn mot andre, selv om andre kanskje hadde fortjent det med tanke på hvordan de oppfører meg. Men jeg gjør det ikke. Fordi jeg vet hvordan det føles når folk endrer seg fullstendig i oppførsel mot deg. Særlig når det er noen du virkelig elsker og som du virkelig trodde at aksepterte deg for den du er...

Jeg kan ikke skjønne hvorfor det skal være så vanskelig å vise forståelse og respekt. Ja jeg har mine spesielle problemer, og jeg krever litt ekstra. Men det er lov å vise respekt og akseptere meg for det... Jeg er flink til å akseptere andre og slikt fordi jeg vet hvordan det er å bli tråkket ned i dritten og bli fortalt tusen ganger at jeg ikke er bra nok. Så jeg gjør ikke slikt mot andre. Jeg gjør alt jeg kan for at de ikke skal føle det slikt.
Hvorfor kan ikke folk gjøre det samme mot meg? Er jeg ikke verdt det? ...

Det er også mulig at jeg har et helt feil syn på meg selv nå, og at det ikke stemmer. Men det synet jeg har på meg selv er basert på hva andre har sagt til meg, om meg. Og det er basert på hva jeg hører andre mener om meg. Og når jeg bare får høre det negative folk mener om meg, så selvfølgelig får jeg det negative synet på meg selv.

Jeg skulle bare ønske noen snart forstod det, og begynte å fortelle meg om de positive sidene mine (hvis jeg i det hele tatt har noen) og viser at de setter pris på meg og virkelig bryr seg. Det ville vært fint..
Men visse ting er vel for godt til å være sant tenker jeg.