For the last couple of years, Id'e rather wanted to live in my dreams than in my real life. Life was so much better in my dreams. And no matter what I did to change that, it didn't work.
There was just always something about my life that made me really miserable...
I used to sleep for hours. Go to bed early, and wake up late. I just wanted to live most of my life in my drems instead. Sounds pretty depressive and sad, right?
But this was my life. This was how I felt.
A couple of weeks ago, everything changed. I fell in love again. Even though I had promised myself, not to fall in love in a really long time. Because I had my heart broken way to many times. And I had been in relationships where people didn't treat me good.
So I was very scared to fall in love again.
But so I did. With the person I thought I never could get.
When he walked into my life, everything changed. I fell in love faster than I had ever done before. And i couldn't explain it. It all happened fast and unexpectedly.
Now I'm in a relationship. Even though I was really scared to go into an relationship. But somehow, I felt safe around him.
When I first got to know him, I thought I could never have him. He was just way too good for me. And I knew deep down inside, that I could never be good enough for him.
But of course, I thought he was really pretty. And really nice to me.
But still, I thought I could never have him.
In my head, I thought that I couldn't get such a nice person as my boyfriend. Because I had been in so many bad relationships. But I was wrong.
The day I realized he could be mine, my whole life changed.
When I am with him, everything is perfect. Nothing can bring me down. Nothing can ruin my day.
When I see him, I get butterflies in my belly. And my thoughts are spinning.
I'm always so happy to see him.
I can't even describe what I feel for him, because it dosen't exsist strong enough words to describe it. He is my world, my reason to smile, my reason to live. I really don't know what I would do withouth him <3
For the first time in my life, I've started a relationship where i trust the person and feel safe around him, from the beginning <3
It's totally new for me. But I like it. It's amazing <3
He is truly the most amazing person i've ever met <3
I love him so much I don't even know what to do <3
Because of him, I finally want to stay awake than sleep. I rather stay awake all night long to talk with him.
Thanks to him, my life is finally better in real, than in my dreams <3
lørdag 9. august 2014
torsdag 12. juni 2014
Hvorfor skal ting alltid være slik??
Nå begynner jeg å bli mektig lei av det meste. De fleste merker kanskje ikke hvor lei av ting jeg faktisk begynner å bli, fordi jeg har lært meg å skjule slikt for andre.. Har funnet ut at det er best. Fordi da slipper jeg alle spørsmålene og slikt.
Jeg trodde jeg hadde klart å komme i et forhold hvor jeg endelig kunne være meg selv 100%. Hvor jeg kunne være ærlig om hvem jeg var og hvordan jeg hadde det. Trodde endelig jeg hadde funnet et forhold hvor jeg ble akseptert for den jeg virkelig er, både med gode og dårlige sider.
Slik var det de første ukene.
Nå har det gått litt over fire måneder. Og jeg må bare begynne å holde mer og mer skjult for kjæresten min. Jeg kan ikke fortelle helt ærlig hva jeg mener om ting.
Jeg kan ikke si helt ærlig hvordan jeg har det.
Når jeg gjør dumme ting som ikke er bra for meg, kan jeg ikke fortelle det til han. Og søke trøst og støtte fra han. Fordi det drar han ned og gjør ting verre for han.
Er det virkelig slik et forhold skal være?
Alle skal ta hensyn til hva som drar han ned. Alt jeg sier og gjør som gjør livet hans vanskelig.
Men hva med meg? Hva med alle de gangene han sier og gjør ting som drar meg ned. Hvorfor skal ingen bry seg om det? Er ikke det like viktig? Greit nok at jeg er vant med å ha det vanskelig osv. Men det er ingen grunn til å gjøre det hele verre for meg.
Jeg ønsker også forståelse og trøst. Jeg ønsker også å bli akseptert som den jeg virkelig er, av den jeg elsker. Jeg vil også kunne føle meg trygg på kjæresten min..
Men nå har jeg jo funnet ut at alt bare er min skyld. Det er jeg som ødelegger forholdet fordi jeg er dum, ubrukelig og ikke klarer en dritt.Det er ikke rart at jeg virkelig hater meg selv heller da..
Jeg burde snart begynne å innse at jeg er "lost case". Ingen kommer til å klare å holde ut med meg. Det går bare noen uker, så får de nok og begynner å endre seg og oppføre seg dårlig mot meg. Det er ufint.
Jeg gjør ikke sånn mot andre, selv om andre kanskje hadde fortjent det med tanke på hvordan de oppfører meg. Men jeg gjør det ikke. Fordi jeg vet hvordan det føles når folk endrer seg fullstendig i oppførsel mot deg. Særlig når det er noen du virkelig elsker og som du virkelig trodde at aksepterte deg for den du er...
Jeg kan ikke skjønne hvorfor det skal være så vanskelig å vise forståelse og respekt. Ja jeg har mine spesielle problemer, og jeg krever litt ekstra. Men det er lov å vise respekt og akseptere meg for det... Jeg er flink til å akseptere andre og slikt fordi jeg vet hvordan det er å bli tråkket ned i dritten og bli fortalt tusen ganger at jeg ikke er bra nok. Så jeg gjør ikke slikt mot andre. Jeg gjør alt jeg kan for at de ikke skal føle det slikt.
Hvorfor kan ikke folk gjøre det samme mot meg? Er jeg ikke verdt det? ...
Det er også mulig at jeg har et helt feil syn på meg selv nå, og at det ikke stemmer. Men det synet jeg har på meg selv er basert på hva andre har sagt til meg, om meg. Og det er basert på hva jeg hører andre mener om meg. Og når jeg bare får høre det negative folk mener om meg, så selvfølgelig får jeg det negative synet på meg selv.
Jeg skulle bare ønske noen snart forstod det, og begynte å fortelle meg om de positive sidene mine (hvis jeg i det hele tatt har noen) og viser at de setter pris på meg og virkelig bryr seg. Det ville vært fint..
Men visse ting er vel for godt til å være sant tenker jeg.
Jeg trodde jeg hadde klart å komme i et forhold hvor jeg endelig kunne være meg selv 100%. Hvor jeg kunne være ærlig om hvem jeg var og hvordan jeg hadde det. Trodde endelig jeg hadde funnet et forhold hvor jeg ble akseptert for den jeg virkelig er, både med gode og dårlige sider.
Slik var det de første ukene.
Nå har det gått litt over fire måneder. Og jeg må bare begynne å holde mer og mer skjult for kjæresten min. Jeg kan ikke fortelle helt ærlig hva jeg mener om ting.
Jeg kan ikke si helt ærlig hvordan jeg har det.
Når jeg gjør dumme ting som ikke er bra for meg, kan jeg ikke fortelle det til han. Og søke trøst og støtte fra han. Fordi det drar han ned og gjør ting verre for han.
Er det virkelig slik et forhold skal være?
Alle skal ta hensyn til hva som drar han ned. Alt jeg sier og gjør som gjør livet hans vanskelig.
Men hva med meg? Hva med alle de gangene han sier og gjør ting som drar meg ned. Hvorfor skal ingen bry seg om det? Er ikke det like viktig? Greit nok at jeg er vant med å ha det vanskelig osv. Men det er ingen grunn til å gjøre det hele verre for meg.
Jeg ønsker også forståelse og trøst. Jeg ønsker også å bli akseptert som den jeg virkelig er, av den jeg elsker. Jeg vil også kunne føle meg trygg på kjæresten min..
Men nå har jeg jo funnet ut at alt bare er min skyld. Det er jeg som ødelegger forholdet fordi jeg er dum, ubrukelig og ikke klarer en dritt.
Jeg burde snart begynne å innse at jeg er "lost case". Ingen kommer til å klare å holde ut med meg. Det går bare noen uker, så får de nok og begynner å endre seg og oppføre seg dårlig mot meg. Det er ufint.
Jeg gjør ikke sånn mot andre, selv om andre kanskje hadde fortjent det med tanke på hvordan de oppfører meg. Men jeg gjør det ikke. Fordi jeg vet hvordan det føles når folk endrer seg fullstendig i oppførsel mot deg. Særlig når det er noen du virkelig elsker og som du virkelig trodde at aksepterte deg for den du er...
Jeg kan ikke skjønne hvorfor det skal være så vanskelig å vise forståelse og respekt. Ja jeg har mine spesielle problemer, og jeg krever litt ekstra. Men det er lov å vise respekt og akseptere meg for det... Jeg er flink til å akseptere andre og slikt fordi jeg vet hvordan det er å bli tråkket ned i dritten og bli fortalt tusen ganger at jeg ikke er bra nok. Så jeg gjør ikke slikt mot andre. Jeg gjør alt jeg kan for at de ikke skal føle det slikt.
Hvorfor kan ikke folk gjøre det samme mot meg? Er jeg ikke verdt det? ...
Det er også mulig at jeg har et helt feil syn på meg selv nå, og at det ikke stemmer. Men det synet jeg har på meg selv er basert på hva andre har sagt til meg, om meg. Og det er basert på hva jeg hører andre mener om meg. Og når jeg bare får høre det negative folk mener om meg, så selvfølgelig får jeg det negative synet på meg selv.
Jeg skulle bare ønske noen snart forstod det, og begynte å fortelle meg om de positive sidene mine (hvis jeg i det hele tatt har noen) og viser at de setter pris på meg og virkelig bryr seg. Det ville vært fint..
Men visse ting er vel for godt til å være sant tenker jeg.
onsdag 23. april 2014
Fullstendig kaos i hodet
På forhånd:
Dette innlegget kommer mest sannsynlig til å virke veldig rotete og sånn. Dette er fordi jeg har alt for mye tanker i hodet mitt for tiden og jeg klarer ikke sortere ut viktige ting og slik. Og da blir det fort litt rot.. Beklager på forhånd dette.
I dag droppa jeg skolen. Enkelt og greit. Følte meg ikke i form i det hele tatt. Jeg følte meg utslitt og "oppbrukt" på en måte. Selv om det akkurat har vært ferie.. Merkelig det der. Men var slik det føltes. Så jeg fant ut det var best å bli hjemme å tenke å prøve å få kontroll på ting igjen.
Klarte jeg å få kontroll? Nei.. Egentlig ikke.. Det hele ble nesten bare et større rot..
Helt siden jul har jeg hatt lyst til å droppe ut av skolen. Jeg går påbygg (vg3) så jeg går et veldig tungt skoleår hvor det er mye, mye skolearbeid både på skolen og hjemme. Når jeg begynte skoleåret tenkte jeg at jeg skulle klare det. Det kunne jo ikke være så mye verre enn alle andre skoleår, ikke sant?
Men innen juletider ville jeg droppe ut. Jeg så ingen grunn til å fortsette. Karakterene begynte å falle, jeg susa med innleveringer. Droppa presentasjoner.. Og hadde egentlig omtrent daglig en unnskyldning for hvorfor jeg ikke hadde gjort diverse lekser og andre innleveringer... Og jeg merka at jeg bare kom nærmere og nærmere kanten. Det å droppe ut frista så sinnsykt mye! Fordi jeg følte ikke jeg hadde noe som holdt meg igjen på skolen. Ja, jeg hadde noen venner. Men ingen av de vennene var gode nok venner til å holde meg igjen på skolen. På en måte.
Litt senere fikk jeg kjæreste, som gikk på samme skole som meg. Riktig nok ikke samme linje, eller samme skoleår, men vi var i det minste på samme skole. Og det hjalp meg mye. Fordi jeg tenkte at hvis jeg dro på skolen, så kunne jeg se han. Hvis jeg orka å komme meg ut av senga om mårran, så kunne jeg se det pene smilet hans når jeg kom på skolen. Og det motiverte meg igjen. Og jeg ble litt flinkere til skolearbeid.
Jeg har fortsatt den samme kjæresten, og om ikke så alt for lenge har vi vært sammen i 3 måneder. Og vi har det kjempe fint sammen.
Men med skolen går det ikke like bra. Jeg begynner igjen å miste motivasjonen å føle at jeg har tatt meg vann over hodet. At jeg ikke kan klare å fullføre dette året fordi jeg ligger etter og fordi det er vanskelig. Rett og slett. Jeg er fortsatt frista til å droppe ut. Samtidig som jeg prøver mitt beste å finne motivasjon til å fortsette på skolen, fordi det er jo ikke så lenge igjen av skolen før det er slutt uansett. Og da kan jeg begynne å jobbe.
Kjæresten min er en god motivasjon. De dagene jeg ikke er på skolen vet jeg at han savner meg. Han forteller meg at det er ensomt uten meg og at han hele tiden går å tenker på meg og bekymrer seg over meg om jeg har det bra. Jeg får jo litt dårlig samvittighet av at jeg gjør så han bekymrer seg, samtidig som det betyr mye for meg at han merker at jeg er borte og vil ha meg der. Det gjør jo så jeg føler meg elsket. Og det trenger jeg. Jeg trenger virkelig noen som viser meg kjærlighet og omsorg. Noe som bringer meg inn på neste tema som jeg har tenkt mye på i det siste.
Jeg føler meg mer og mer som et utskudd. At jeg egentlig ikke passer inn noe sted. Ja jeg har vennegjenger og slikt, men uansett hvem jeg er med, så føler jeg på en måte at jeg er alene. At jeg ikke passer helt inn. Det er vanskelig å forklare... Men det er noe som plager meg mye. Jeg ser vennegjenger i filmer og serier og slikt som oppfører seg som om de skulle vært søsken. Jeg vil å ha det sånn! Venner er den familien man velger selv. Og jeg velger ut venner jeg trives med, men jeg finner aldri noen som føles som "familie" på en måte.
Dessuten er det få av vennene mine som vil finne på noe med meg utenom skolen. Jeg er mye med kjæresten min, fordi jeg finner den kjærligheten og omsorgen jeg søker i han. Og han forstår meg på en helt spesiell måte ingen andre gjør (men det kommer jeg tilbake til senere). Det er de gangene jeg ikke kan være med kjæresten min jeg føler meg helt bortkommen. Jeg spør mange jeg anser som mine venner om de vil finne på noe med meg. Dra til byen, dra hjem til meg, eller hjem til dem. Men av en eller annen grunn har de alltid andre planer, med andre. Som jeg ikke kan være med på...
I begynnelsen så trodde jeg kanskje det var ren tilfeldighet at folk var opptatt. For jeg vet jo at det er fult mulig å være mye opptatt med ting i min alder (særlig nå som russetia er i gang). Men etterhvert så følte jeg bare det var rart. Hvorfor var de samme personene alltid opptatt eller ikke kunne være med meg når jeg trengte noen å være med?
Etter det ble slutt mellom meg og forrige x'en min også, så har jeg blitt mye utstøtt og slikt. Det kommer støtt og stadig nye rykter om meg, og folk er dumme nok til å tro på disse ryktene istedenfor å komme til meg å spørre meg om sannheten. Det er noe som ødelegger mye for meg. Og jeg har hatt noen vennegjenger jeg bare har måtte droppe helt fordi jeg ble utestengt. Noen sier til og med at det er så alt for lett å hate meg... Jeg vet ikke hva jeg har gjort for at folk skal hate meg jeg men.... Jeg er ærlig.. Kanskje det er det de ikke tåler? At de fleste mennesker nå rett og slett ikke tåler å få sannheten slengt rett i ansiktet... Jeg vet at sannheten kan svi,.. Har opplevd det litt for mange ganger selv.. Men likevel, fordi noen er ærlig mot deg er vel ikke en grunn til å hate dem?
Akkurat slik situasjonen min er nå, så føler jeg at de fleste rundt meg enten ikke takler trynet mitt, eller så har de noe imot meg , eller så misliker de meg litt...
Til tider kan jeg til og med føle at kjæresten min misliker meg. Misliker en del av personligheten min, eller noe jeg sier... Det er kjipt å føle det sånn. Men jeg kan ikke så mye for det.. Det bare skjer liksom.. Trist nok. Jeg vet jo at kjæresten min er kjempe glad i meg, og at jeg betyr mye for han. Men likevel føler jeg til tider at han misliker en del av meg...
Det hele kan vel virke ganske så dumt og uforståelig for de fleste.. Men jeg lover, det hele virker ganske dumt og uforståelig for meg selv også til tider...
Så jeg sliter veldig med å føle at jeg passer inn.. For de som er i min daglige vennegjeng kan det kanskje virke rart at jeg ville sagt noe sånt. Fordi de ser meg jo henge med dem og være med dem i samtaler og lignende. Men selv om jeg er det, føler jeg at jeg ikke passer helt inn. Føler meg på en måte ensom. At det ikke er noen som virkelig forstår meg. Selv om jeg står midt i et rom fult av mennesker, kan jeg likevel føle meg fullstendig ensom, ubrukelig og at jeg ikke passer inn. Og det har antagelig ikke så mye med de rundt meg å gjøre. Fordi mange av vennene mine er veldig snille og inkluderende og alt det der. Så det har nok mer med meg å gjøre..Selvfølgelig.. Det er alltid jeg som er problemet. Det sitter psykisk... Dessverre.
Jeg har i mange år også slitt med andre psykiske problemer. Jeg føler meg ikke helt trygg nok på å åpne meg fullstendig helt enda... Så jeg kommer ikke til å nevne alt jeg sliter med og slike ting enda. Kanskje etterhvert når jeg har blogget en del og blitt mer trygg på det og hvis folk gir meg positive tilbakemeldinger og ikke bare snakker dritt. En ting kan jeg nevne, og det er at jeg har tillitsproblemer. Derfor sliter jeg mye med å skulle åpne meg for andre.
Kjæresten min vet mye om meg. Jeg har åpnet meg mye for han fordi han har vist meg at han er til å stole på. Selvfølgelig har det vært vanskelig å fortelle han om noen av problemene mine. Og det er enda ting jeg sliter med å fortelle han. Så han vet ikke alt enda. Men det kommer seg. Jeg forteller mer og mer jo tryggere jeg blir på han. Og han er en fantastisk kjæreste. Når jeg fortalte om noen av problemene mine var jeg redd for at han skulle dømme meg. At han skulle synes jeg var rar, freak, et "outcast".. At jeg var syk i hodet og slike ting. Fordi det er det mange kanskje ville trodd om meg om de visste alt.
Men neida. Han viste forståelse. Han hjalp meg og støttet meg. Og viktigst av alt; han godtok meg for den jeg er, og krevde ikke at jeg skulle endre meg.
Noe som var helt nytt for meg, men som jeg er utrolig glad for. Det er viktig for meg å bli akseptert og ikke bare dytta til siden fordi jeg skiller meg ut.
Kjæresten min forstår meg på en helt annen måte enn mange andre. Jeg kan nesten ikke forklare hva det er. Men han er ganske spesiell selv (på en god måte, synes jeg i hvert fall). Så han vet hvordan det er å ikke bli akseptert. Og hvordan det er å bli dømt. Så han forstår meg og hjelper meg enormt mye. Noen dager kan jeg være så langt nede i de negative tankene mine at jeg ikke har lyst til å fortsette livet. Men så snart han snakker med meg, viser at han bryr seg og stiller opp, letter det mye av tankene og jeg verdsetter det jeg har i livet. Verdsetter forholdet med kjæresten min, for det betyr alt for meg. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten han eller hvor jeg ville vært i dag om det ikke hadde vært for han. Antagelig ville ting vært mye verre for meg i dag uten han. Fordi han har hjulpet meg så mye.
Så det er for det meste dette jeg går rundt å tenker på. Det er konstant i hodet mitt og jeg prøver mitt beste å holde kontroll på det hele, selv om det til tider ikke går så bra.
Men det er også et par andre ting som står ganske så sentralt i hodet mitt. Og det er familiesituasjonen min og meg selv. Familien min føler jeg ikke for å snakke noe særlig om enda. Fordi det er komplisert.
Meg selv.. Ja... Jeg er jo "grunnen" til alle disse tankene og problemene og jeg sliter mye. Og det er også noe som jeg vil komme tilbake til senere. Når jeg føler meg litt tryggere. Fordi det er så mye som skjer inni meg. Og jeg ser på verden på en veldig spesiell måte. Så det er vanskelig å forklare.. Egentlig. Men jeg lover at jeg skal prøve meg på å forklare det bedre senere. Og jeg skal ta en skikkelig "introduksjon" av den forskrudde personligheten min. Bare jeg finner ut hvordan jeg skal forklare det hele slik at det kan virke forståelig for de som bryr seg.
Jeg kunne sikkert fortsatt å skrive lenge. Fordi jeg har så mye tanker nå. Men jeg ser på klokka og ser at det snart er midnatt. Tiden har gått så alt for fort.
Og i morgen tenkte jeg meg på skolen. Ikke fordi jeg føler for det selv. Men fordi kjæresten min ønsker at jeg kommer på skolen fordi jeg betyr mye for han. Så derfor velger jeg å dra. Bare på grunn av han. Og fordi jeg ikke vil skuffe han når han gjør så mye fint for meg.
Så da takker jeg for meg for i kveld. Jeg skal prøve å være flink til å blogge.. Selv om jeg vet jeg er flink til å glemme sånt i lengden.. Men, jeg skal prøve mitt beste.
Gjerne legg igjen en kommentar med ris/ros. Alt ettersom hva du føler for.
Natta folkens :*
~WelcomeToMyWorldOfLies
Dette innlegget kommer mest sannsynlig til å virke veldig rotete og sånn. Dette er fordi jeg har alt for mye tanker i hodet mitt for tiden og jeg klarer ikke sortere ut viktige ting og slik. Og da blir det fort litt rot.. Beklager på forhånd dette.
I dag droppa jeg skolen. Enkelt og greit. Følte meg ikke i form i det hele tatt. Jeg følte meg utslitt og "oppbrukt" på en måte. Selv om det akkurat har vært ferie.. Merkelig det der. Men var slik det føltes. Så jeg fant ut det var best å bli hjemme å tenke å prøve å få kontroll på ting igjen.
Klarte jeg å få kontroll? Nei.. Egentlig ikke.. Det hele ble nesten bare et større rot..
Helt siden jul har jeg hatt lyst til å droppe ut av skolen. Jeg går påbygg (vg3) så jeg går et veldig tungt skoleår hvor det er mye, mye skolearbeid både på skolen og hjemme. Når jeg begynte skoleåret tenkte jeg at jeg skulle klare det. Det kunne jo ikke være så mye verre enn alle andre skoleår, ikke sant?
Men innen juletider ville jeg droppe ut. Jeg så ingen grunn til å fortsette. Karakterene begynte å falle, jeg susa med innleveringer. Droppa presentasjoner.. Og hadde egentlig omtrent daglig en unnskyldning for hvorfor jeg ikke hadde gjort diverse lekser og andre innleveringer... Og jeg merka at jeg bare kom nærmere og nærmere kanten. Det å droppe ut frista så sinnsykt mye! Fordi jeg følte ikke jeg hadde noe som holdt meg igjen på skolen. Ja, jeg hadde noen venner. Men ingen av de vennene var gode nok venner til å holde meg igjen på skolen. På en måte.
Litt senere fikk jeg kjæreste, som gikk på samme skole som meg. Riktig nok ikke samme linje, eller samme skoleår, men vi var i det minste på samme skole. Og det hjalp meg mye. Fordi jeg tenkte at hvis jeg dro på skolen, så kunne jeg se han. Hvis jeg orka å komme meg ut av senga om mårran, så kunne jeg se det pene smilet hans når jeg kom på skolen. Og det motiverte meg igjen. Og jeg ble litt flinkere til skolearbeid.
Jeg har fortsatt den samme kjæresten, og om ikke så alt for lenge har vi vært sammen i 3 måneder. Og vi har det kjempe fint sammen.
Men med skolen går det ikke like bra. Jeg begynner igjen å miste motivasjonen å føle at jeg har tatt meg vann over hodet. At jeg ikke kan klare å fullføre dette året fordi jeg ligger etter og fordi det er vanskelig. Rett og slett. Jeg er fortsatt frista til å droppe ut. Samtidig som jeg prøver mitt beste å finne motivasjon til å fortsette på skolen, fordi det er jo ikke så lenge igjen av skolen før det er slutt uansett. Og da kan jeg begynne å jobbe.
Kjæresten min er en god motivasjon. De dagene jeg ikke er på skolen vet jeg at han savner meg. Han forteller meg at det er ensomt uten meg og at han hele tiden går å tenker på meg og bekymrer seg over meg om jeg har det bra. Jeg får jo litt dårlig samvittighet av at jeg gjør så han bekymrer seg, samtidig som det betyr mye for meg at han merker at jeg er borte og vil ha meg der. Det gjør jo så jeg føler meg elsket. Og det trenger jeg. Jeg trenger virkelig noen som viser meg kjærlighet og omsorg. Noe som bringer meg inn på neste tema som jeg har tenkt mye på i det siste.
Jeg føler meg mer og mer som et utskudd. At jeg egentlig ikke passer inn noe sted. Ja jeg har vennegjenger og slikt, men uansett hvem jeg er med, så føler jeg på en måte at jeg er alene. At jeg ikke passer helt inn. Det er vanskelig å forklare... Men det er noe som plager meg mye. Jeg ser vennegjenger i filmer og serier og slikt som oppfører seg som om de skulle vært søsken. Jeg vil å ha det sånn! Venner er den familien man velger selv. Og jeg velger ut venner jeg trives med, men jeg finner aldri noen som føles som "familie" på en måte.
Dessuten er det få av vennene mine som vil finne på noe med meg utenom skolen. Jeg er mye med kjæresten min, fordi jeg finner den kjærligheten og omsorgen jeg søker i han. Og han forstår meg på en helt spesiell måte ingen andre gjør (men det kommer jeg tilbake til senere). Det er de gangene jeg ikke kan være med kjæresten min jeg føler meg helt bortkommen. Jeg spør mange jeg anser som mine venner om de vil finne på noe med meg. Dra til byen, dra hjem til meg, eller hjem til dem. Men av en eller annen grunn har de alltid andre planer, med andre. Som jeg ikke kan være med på...
I begynnelsen så trodde jeg kanskje det var ren tilfeldighet at folk var opptatt. For jeg vet jo at det er fult mulig å være mye opptatt med ting i min alder (særlig nå som russetia er i gang). Men etterhvert så følte jeg bare det var rart. Hvorfor var de samme personene alltid opptatt eller ikke kunne være med meg når jeg trengte noen å være med?
Etter det ble slutt mellom meg og forrige x'en min også, så har jeg blitt mye utstøtt og slikt. Det kommer støtt og stadig nye rykter om meg, og folk er dumme nok til å tro på disse ryktene istedenfor å komme til meg å spørre meg om sannheten. Det er noe som ødelegger mye for meg. Og jeg har hatt noen vennegjenger jeg bare har måtte droppe helt fordi jeg ble utestengt. Noen sier til og med at det er så alt for lett å hate meg... Jeg vet ikke hva jeg har gjort for at folk skal hate meg jeg men.... Jeg er ærlig.. Kanskje det er det de ikke tåler? At de fleste mennesker nå rett og slett ikke tåler å få sannheten slengt rett i ansiktet... Jeg vet at sannheten kan svi,.. Har opplevd det litt for mange ganger selv.. Men likevel, fordi noen er ærlig mot deg er vel ikke en grunn til å hate dem?
Akkurat slik situasjonen min er nå, så føler jeg at de fleste rundt meg enten ikke takler trynet mitt, eller så har de noe imot meg , eller så misliker de meg litt...
Til tider kan jeg til og med føle at kjæresten min misliker meg. Misliker en del av personligheten min, eller noe jeg sier... Det er kjipt å føle det sånn. Men jeg kan ikke så mye for det.. Det bare skjer liksom.. Trist nok. Jeg vet jo at kjæresten min er kjempe glad i meg, og at jeg betyr mye for han. Men likevel føler jeg til tider at han misliker en del av meg...
Det hele kan vel virke ganske så dumt og uforståelig for de fleste.. Men jeg lover, det hele virker ganske dumt og uforståelig for meg selv også til tider...
Så jeg sliter veldig med å føle at jeg passer inn.. For de som er i min daglige vennegjeng kan det kanskje virke rart at jeg ville sagt noe sånt. Fordi de ser meg jo henge med dem og være med dem i samtaler og lignende. Men selv om jeg er det, føler jeg at jeg ikke passer helt inn. Føler meg på en måte ensom. At det ikke er noen som virkelig forstår meg. Selv om jeg står midt i et rom fult av mennesker, kan jeg likevel føle meg fullstendig ensom, ubrukelig og at jeg ikke passer inn. Og det har antagelig ikke så mye med de rundt meg å gjøre. Fordi mange av vennene mine er veldig snille og inkluderende og alt det der. Så det har nok mer med meg å gjøre..
Jeg har i mange år også slitt med andre psykiske problemer. Jeg føler meg ikke helt trygg nok på å åpne meg fullstendig helt enda... Så jeg kommer ikke til å nevne alt jeg sliter med og slike ting enda. Kanskje etterhvert når jeg har blogget en del og blitt mer trygg på det og hvis folk gir meg positive tilbakemeldinger og ikke bare snakker dritt. En ting kan jeg nevne, og det er at jeg har tillitsproblemer. Derfor sliter jeg mye med å skulle åpne meg for andre.
Kjæresten min vet mye om meg. Jeg har åpnet meg mye for han fordi han har vist meg at han er til å stole på. Selvfølgelig har det vært vanskelig å fortelle han om noen av problemene mine. Og det er enda ting jeg sliter med å fortelle han. Så han vet ikke alt enda. Men det kommer seg. Jeg forteller mer og mer jo tryggere jeg blir på han. Og han er en fantastisk kjæreste. Når jeg fortalte om noen av problemene mine var jeg redd for at han skulle dømme meg. At han skulle synes jeg var rar, freak, et "outcast".. At jeg var syk i hodet og slike ting. Fordi det er det mange kanskje ville trodd om meg om de visste alt.
Men neida. Han viste forståelse. Han hjalp meg og støttet meg. Og viktigst av alt; han godtok meg for den jeg er, og krevde ikke at jeg skulle endre meg.
Noe som var helt nytt for meg, men som jeg er utrolig glad for. Det er viktig for meg å bli akseptert og ikke bare dytta til siden fordi jeg skiller meg ut.
Kjæresten min forstår meg på en helt annen måte enn mange andre. Jeg kan nesten ikke forklare hva det er. Men han er ganske spesiell selv (på en god måte, synes jeg i hvert fall). Så han vet hvordan det er å ikke bli akseptert. Og hvordan det er å bli dømt. Så han forstår meg og hjelper meg enormt mye. Noen dager kan jeg være så langt nede i de negative tankene mine at jeg ikke har lyst til å fortsette livet. Men så snart han snakker med meg, viser at han bryr seg og stiller opp, letter det mye av tankene og jeg verdsetter det jeg har i livet. Verdsetter forholdet med kjæresten min, for det betyr alt for meg. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten han eller hvor jeg ville vært i dag om det ikke hadde vært for han. Antagelig ville ting vært mye verre for meg i dag uten han. Fordi han har hjulpet meg så mye.
Så det er for det meste dette jeg går rundt å tenker på. Det er konstant i hodet mitt og jeg prøver mitt beste å holde kontroll på det hele, selv om det til tider ikke går så bra.
Men det er også et par andre ting som står ganske så sentralt i hodet mitt. Og det er familiesituasjonen min og meg selv. Familien min føler jeg ikke for å snakke noe særlig om enda. Fordi det er komplisert.
Meg selv.. Ja... Jeg er jo "grunnen" til alle disse tankene og problemene og jeg sliter mye. Og det er også noe som jeg vil komme tilbake til senere. Når jeg føler meg litt tryggere. Fordi det er så mye som skjer inni meg. Og jeg ser på verden på en veldig spesiell måte. Så det er vanskelig å forklare.. Egentlig. Men jeg lover at jeg skal prøve meg på å forklare det bedre senere. Og jeg skal ta en skikkelig "introduksjon" av den forskrudde personligheten min. Bare jeg finner ut hvordan jeg skal forklare det hele slik at det kan virke forståelig for de som bryr seg.
Jeg kunne sikkert fortsatt å skrive lenge. Fordi jeg har så mye tanker nå. Men jeg ser på klokka og ser at det snart er midnatt. Tiden har gått så alt for fort.
Og i morgen tenkte jeg meg på skolen. Ikke fordi jeg føler for det selv. Men fordi kjæresten min ønsker at jeg kommer på skolen fordi jeg betyr mye for han. Så derfor velger jeg å dra. Bare på grunn av han. Og fordi jeg ikke vil skuffe han når han gjør så mye fint for meg.
Så da takker jeg for meg for i kveld. Jeg skal prøve å være flink til å blogge.. Selv om jeg vet jeg er flink til å glemme sånt i lengden.. Men, jeg skal prøve mitt beste.
Gjerne legg igjen en kommentar med ris/ros. Alt ettersom hva du føler for.
Natta folkens :*
~WelcomeToMyWorldOfLies
Abonner på:
Innlegg (Atom)